Flere av våre medlemmer var i dag møtt opp for å høre vår egen Torbjørn Øyan fortelle om noe av det han hadde opplevd i løpet av sine 40 år i luften. Han og de frammøtte medlemmene ble imidlertid først ønsket velkommen av klubbens leder og ordet ble så gitt til dagens kåsør.

Torbjørn åpnet med å konstatere at jo eldre man blir, jo mer husker man fra tidligere tider. Det ble tatt utgangspunkt i området Stjørdal – Værnes som også er stedet hvor Torbjørn har sine røtter, nærmere bestemt Øyanmoen, og hvor det i uminnelige tider har vært militær aktivitet og Øyan Gård har alltid vært i nær tilknytning til militæret.  Øyan Gård var i familiens eie fra 1857 til 1960 og det var Torbjørns tipp oldefar som var den første oppsitter på gården.  

Øyan Gård avsto grunn til militæret, Kirkesletta, hvor det første fly tok av i 1914. Det var «Olav Trygvesøn» med Sem Jacobsen ved spakene. Dette skapte stor forskrekkelse på stedet og flyturen varte i 7 minutter. Gården ble okkupert av tyskerne under krigen og det meste lagt under betong og asfalt. Hangarene står her enda. Etter krigen kom den norske 331-skvadronen til Værnes og det ble igjen økt aktivitet, både i luften og på bakken. Så her våknet nok interessen for fly og flyvning.

I 1953 begynte for alvor Torbjørns utdannelse innen flyving. Han ble tatt opp som elev på flyskolen på Værnes og reiste i 1954 til Claresholm, Canada for videreutdannelse innen flyveryrket. Her ble man kjent med flytypen Harvard, en riktig utfordring med sin stjernemotor. Under Mid Term Leave (sommerferie) dro noen av elevene til San Fransisco og besøkte den berømte «Fisherman’s Wharf» hvor man kunne skue ut mot det beryktede fengsel Alcatraz. Her på havneområdet ble de oppmerksomme på en båt med det norske flagg vaiende i toppen. Her ble de bedt om bord og fikk en bedre middag. Da de snakket med en av mannskapet kom det frem at han var bror til instruktøren deres – Sæthre, som falt ned kort tid etter at de hadde reist. Så verden kan være liten. Senere ble det Portage La Prairie i Canada hvor opplæringen foregikk med T-Bird (T-33 Silver Star). Det hele ble avsluttet med skyte- og bombeskole.  

Etter endt utdannelse i Canada gikk turen tilbake til Norge for videre skolering og trening. Det ble instrumenttrening på 718-svadronen på Sola, så til Gardermoen for å bli kjent med F-84 og så for å ende opp hos 338-skvadronen på Ørlandet. Før de ankom Ørlandet inntraff en «mid air collision» med det tragiske utfall at en ble drept. Oppholdet på Ørlandet åpnet en helt ny verden med nye opplevelser.
Torbjørn husker spesielt de harde vintrene, særlig vinteren 1957 hvor de lå innesnødd i tre dager og måking av run-way var en daglig syssel om vinteren.

I 1958 flyttet Torbjørn og hans utkårne med 718-skvadronen på Sola. Her var de heldige og fikk seg en liten leilighet tett ved flyplassen. I 1960 sluttet han i militæret og fikk tilbud om jobb i Braathens Safe. Direktør Humlen ville ha den nyansatte stasjonert i Oslo men ettersom Torbjørn og hans kone nettopp hadde etablert seg på Sola fikk han snakket seg til et midlertidig engasjement på Sola. Det midlertidige engasjementet varte i 33 år.

ICAO kurs og videre kurs i navigering med Western og Hope. Meningen var at man skulle kombinere flyver og navigatør på DC-4. Men da F-27 kom inn i selskapet ble dette arbeidsplassen hans de første årene. Dette flyet fløy i en høyde som gjorde det svært utsatt for ising og spesielt rundt Stadlandet. Kåsøren fortalte om flere episoder med sterk ising og vind i dette området.

Med tiden ble F-28 introdusert i selskapet og den første kommersielle flyvingen ble foretatt i mars 1969. Torbjørn kom i 1980 til Teknisk Avdeling for opplæring som Teknisk Pilot. Her var Thorleif Norheim tilrettelegger og planlegger mens Oddvar Enervold hadde den utøvende makt. Hadde og stor respekt for «troubleshooterne» som tydeligvis utførte sin jobb på en profesjonell måte. Det ble mange «test flights» som Teknisk Pilot da med Jan Langebro som representant for Teknisk. I hangaren var det Lars Johnsen som hadde det siste ord før hangardørene ble lukket opp. Per A. Nilssen hadde òg en sentral rolle under Torbjørns opphold på Teknisk hvor han i følge eget utsagn ble tatt veldig godt imot av effektive og hyggelige folk.
For å understreke det som i alle år har blitt omtalt som «Braathens ånden» trakk Torbjørn fram en hendelse med et motorskifte på en av våre F-28 fly på Vigra. Ny motor og et teknisk team fra Sola reiste opp med B-737 LN-SUA og utførte skiftet på nattestid i kraftig snødrev og sterk kulde. Flyet var klart neste morgen. Slikt står det respekt av.

Senere ble det utsjekk på B-737 og i perioden 1984 til 1986 opererte Braathens Safe 2 stk.
B-767-200 som var det store eventyret både for flygende- og teknisk personell. Dessverre ble operasjonen av denne flytypen kort på grunn av store problemer med dollarkursen og sterkt fall i passasjertallene. Det ble imidlertid hevdet fra Torbjørns side at gjennomføringen av opplæringen og kursingen for denne flytypen var en utrolig prestasjon fra Braathens Safe’s side spesielt sett på bakgrunn av at også rutenettet og de andre flytypene våre skulle holdes i gang.

Opplevelsen Torbjørn har hatt er ikke bare i luften, men alt det en har fått lov til å være med på. Det har vært aktive og spennende år. Jobben har krevd at han har vært mye borte og ikke alltid vært til stede for å delta i familiens daglige virke. Han roser familien for deres tålmodighet.

Han mener selv å ha vært heldig og fått være med i en tid da oppbyggingen av Luftforsvaret var i raskt tempo og senere fått deltatt i utviklingen av sivil luftfart i landet. Han konkluderte med at 40 år i luften, av disse 30 år i Braathens Safe og ca. 17 år i Seniorklubben som formann, har vært 50 trivelige år sammen med Braathensfolk som fortsatt varer ved gjennom foreningen.

Det ble registrert 35 deltakere som fikk overhøre et minnerikt kåseri om de gode tidene i Braathens Safe. Kaffen og vaflene så også denne gang ut til å falle i smak hos tilhørerne.

Thor

----------  ooo O ooo  -----------

Til dagens medlemsmøte hadde vi invitert journalist i Rogalands Avis, internasjonal fotballdommer, leder for Stavangers Avholdsbevegelse og Randaberg Historielag, Kaare Lindboe. Carl Egeland åpnet møtet med å ønske kåsøren og de fremmøtte medlemmer hjertelig velkommen. Lindboe innledet med å gi ros til Braathens for alle de hyggelige flyturene han hadde hatt med oss. Hadde imidlertid vært skeptisk en gang han observerte en kvinnelig pilot i cockpit  - noe som ikke var helt vanlig på den tiden. Flyvertinnen hadde imidlertid trøstet han med at «det går nok bra!»

Vår gjest hadde gitt sitt kåseri tittelen «Glade guttedager og samfunnet på 1950-tallet» og han innledet med sin barndom som startet i Løvdahlsgaten i 1939. Gikk på Solvang skole (sammen med vår egen Carl Egeland) de første årene etter krigen. Det var et samfunn med klasseskille og Lindboe vokste opp i et arbeiderhjem hvor faren arbeidet som mekaniker hos Trio nede ved Bjergsted og moren var i mange år vaskekone på kontorene til Bjelland. 

På skolen var det etter krigen en ordning med at elevene kunne sette inn et beløp i Stavanger Sparekasse som banken den gang het. Jeg fikk med meg to kroner som ble behørig innført i bankboken av læreren når vi ble hentet fram til kateteret. Men Solvang skole var skolen for de «fine» fra Egenes, og det var slett ikke uvanlig at mange i klassen satte inn helt andre beløp. Ordningen var sikkert velment fra bankens side men brakte klasseskillet inn i klasserommet.

Maten var enkel hjemme hos familien Lindboe men både faren og moren arbeidet noe som gjorde at de alltid hadde mat på bordet. Når Kaare kom hjem fra skolen hadde moren satt fram mat som oftest besto i tørrfisk eller lutefisk som var billig mat den gang. Etter skoletid spilte «ongane i gadå» fotball på Gjøsteins Plass men måtte fint stikke av når kommunens vaktmann kom da det ikke var tillatt å bruke plen der. Når det stundet mot kveldsmat ropte søsteren han inn men for å være sikker på at han kom, la hun til: «Me ska ha egg». Egg var nemlig ikke hverdagskost den gang. Han kunne fortelle at julemiddagen alltid var det samme – kjøttkaker. Det høres rart ut i dagens samfunn, men kjøttkaker var heller ikke hverdagskost på den tid. Familien gikk rundt juletreet som var tent med levende lys og presangutdeling hvor han som regel fikk den tids populære guttebøker. Grøt fulgte med og Kaare fant som regel nøtten, og han mistenkte bestemoren for å ha arrangert dette. Premien var alltid en plate Freia Kokesjokolade, den mørke brune. Men dette er lenge siden smilte Lindboe. – Det er så lenge siden at vi hadde daglig to postombæringer til private hjem og det var den gang de snakket stavangersk på Viking-treningene. Så lenge siden er det!  

Kaare var nok del av en typisk arbeiderfamilie og at han fikk en brukt sykkel da han omsider fikk sykkel, betydde ingen ting – heller ikke at ski var et fremmedord. Han gikk ærend til Nordbøs kolonial i Niels Juelsgate og hadde med seg to tomme glassflasker i innbytte, betalte en krone og fikk seks øre tilbake! På «Leså» på nedsiden av Bethel på Løkkeveien var Kaare en fast gjest. Dette var et bibliotek hvor man kunne sitte og lese eller låne med seg bøker hjem.

Hjemme hadde de ikke dusj så han benyttet muligheten etter fotballtrening i FK Vidar eller de benyttet de offentlige dusjene på Kampen skole. Han fortalte også om sin far som kjøpte koks hos Gassverket nederst i Løkkeveien og fraktet det hjem på sykkel. Alltid en halv hektoliter med koks – når han kjøpte kun en halv sekk fikk han godt mål. To halve sekker ga mer i ovnen enn en hel sekk….!

- Glade guttedager. Det var dager uten mobiltelefon, uten TV, uten PC, uten play-station og uten bil. Alt det vi ikke hadde – hva gjorde vel det? Det var ingen andre som heller som hadde det – sant og si var det ikke oppfunnet ennå.

Det var mye de ikke hadde. Men han mintes med glede speiderturer med telt og friluftsliv. Pinseleirene ved Vostervannet og ikke minst mintes han da elektrisk strøm kom til Ryfylke på 50-tallet. De kastet ut de gamle parafinlampene under mottoet «Hiv den gamle driden» - i dag betaler vi dyrt for å få kjøpt disse lampene for å ha dem til pynt.

Som ungdom «skrelte» Lindboe seg over til USA om bord på «Bergensfjord» som gikk i rute mellom Oslo og New York.  En sterk opplevelse for en ung mann var å møte «Stavangerfjord» midt i Atlanterhavet i motgående rute.

Kaare Lindboe har vært avholdsmann fra han var 47 år og har i dag et sterkt engasjement for avholdssaken. Han har vært leder for byens avholdsbevegelse i rundt 30 år og har dessuten lederrolle i Randaberg Historielag. Det er vel helst som nasjonal- og internasjonal fotballdommer vi kjenner Lindboe best. Han har dømt et utall eliteseriekamper, UEFA-kamper, landskamper og cup-finaler og for sitt samfunnsengasjement blitt tildelt Kongens fortjenestemedalje i sølv. Han har ellers hatt sitt daglige virke som journalist i Rogalands Avis, da helst innen spesialområdet, sport.

Lindboe er i dag en opptatt pensjonist som framstår med interesse for mange saker i dagens samfunn. Der var sikkert mange av våre medlemmer som kjente seg igjen i noe av det han fortalte om og dagens gjest ga uttrykk for at han trivdes i selskap med våre medlemmer i sin egen aldersgruppe.

32 medlemmer fikk servert et morsomt kåseri og både kaffe og vafler fikk «bein å gå på».

Thor

----------  ooo O ooo  -----------

Carl ønsket kåsør og medlemmer hjertelig velkommen. Til dette høstens første medlemsmøte fikk vi besøk av Mons A. Grøsvik, økonomidirektør og tidligere skipper på skonnerten «Wyvern». I dag har Grøsvik pensjonert seg og bruker hele sin fritid til vedlikehold og drift av «Wyvern». Temaet for dagens kåseri var forliset, hevingen og restaureringen av den gamle skuten.

29. juni 2013 forlot «Wyvern» Stavanger med kurs for sin syvende deltagelse i Tall Ships Race. Første etappe skulle starte i Århus. Om bord var et mannskap på ni hvorav fem var ungdommer fra 16 til 19 år. I Århus var det skifte av mannskap. De som skulle seile første etappe kom ombord, fem voksne fem og ungdommer under 25 år.
Historien til «Wyvern» er lang, men det mest dramatiske skuta har vært borti, var da hun forliste under etappen Århus – Helsinki. Under hardt vær i Østersjøen, gikk alarmen på lensepumpene. Skuta tok inn vann, og etter iherdige forsøk på å redde skuta fra å synke, og med god hjelp fra mannskapet, den svenske sjøredningstjenesten og folkene fra «Wylde Swan» (en Tall Ships Race konkurrent), ble likevel forsøket til slutt gitt opp. Fartøyet ble forlatt. Mannskapet på ti ble reddet, men en tragedie skjedde likevel etter fartøyet ble forlatt. Tre personer fra Wylde Swan fra Nederland bordet på eget initiativ skuta for å gjøre et forsøk på å redde henne. Dessverre fulgte en av dem med «Wyvern» ned da den sank og han omkom.

Det ble tidlig avgjort at skuta skulle heves, og arbeidet med å finne ut hvem som skulle gjøre dette startet umiddelbart. Samtidig satt en gjeng fra Island Offshore (hovedkontor i Ulsteinvik) på sitt kontor i Stavanger, Island Subsea, og diskuterte akkurat det samme. Gjengen på Stavanger-kontoret kjente godt til historien om «Wyvern» og visste at de hadde tid og bergingsfartøy tilgjengelig. Og slik ble det. «Island Constructor» var på oppdrag men hadde et «vindu» med nok tid til å gjøre jobben. Etter en stor mengde formaliteter og møter kunne hele 60 personer, både fra Island Offshore og det frivillige mannskapet fra «Wyvern», bli med til Østersjøen og for å heve skuten, en måned etter den sank. Også behjelpelig med hevingen var Island Offshores partnere FMC Technologies, Aker Solutions og Oceaneering. 14. august, ca. en måned etter havariet kom Island Constructor til Stavanger med «Wyvern» på dekk og ble møtt av en kortesje av små og store båter. Vel hjemme i Stavanger ble motoren startet og skuta gikk for egen maskin til Sverre Naustdals slipp for reparasjon på skrog og tre kjølbolter ble skiftet. Noen av folkene i miljøet rundt «Wyvern» mente brudd i kjølboltene kunne være årsaken til forliset.

Etter ferdigstillelse hos Naustdal skulle fartøyet gjennomgå en helrestaurering og oppdraget ble lagt ut på anbud. Hvide Sande Skibs- og Baadebyggeri i Danmark fikk jobben og helrenoverte skuten til betydelig lavere pris enn norske skipsbyggerier kunne tilby. 14 januar 2014 seilte «Wyvern» på egen kjøl til Danmark for å gjennomføre den store renovasjonen som var påkrevet. Nøyaktig et år etter at «Wyvern» nådde havets bunn kunne hun igjen seile i all sin prakt tilbake til Stavanger.

Fakta om «Wyvern»:

Skonnerten ble bygget Porsgrund Baatbyggeri etter Colin Archers konstruksjon og på bestilling av engelskmannen Fredrick Croft.
Ble sjøsatt 10. august 1897 og gikk den gang kun for seil.
Ble i 1909 solgt til Tyskland, fikk installert motor og gitt navnet «Tatjana».
Kom tilbake til Norge i 1924 da den ble kjøpt av avisredaktør Rolf Thommesen og fikk navnet «Havfruen III».
I 1934 ble fartøyet solgt til Storbritannia hvor den fikk et legendarisk rykte takket være ekteparet Anne og Terence Carr som bodde om bord og seilte henne i 27 år fra 1947.
Krysset Atlanterhavet 12 ganger og foretok en jordomseiling i slutten 1950 årene.
I 1978 ble «Wyvern» funnet i dårlig forfatning i en opplagsbøye på Ibiza.
Flere firma i oljerelatert virksomhet gikk sammen, kjøpte skuta og finansierte et omfattende restaureringsarbeid.
I 1984 overleverte HKH Kronprins Harald «Wyvern» i gave fra norsk oljeindustri til Stavanger Maritime Museum.
Har vunnet både sin klasse og sammenlagt i regattaetapper i Tall Ships Races.  

 Tekniske opplysninger:
Lengde: 18,20m.
Bredde: 5,40m.
Dyptgående: 3,25m.
Tonnasje: 42,84 brutto register tonn.
                15,81 netto register tonn.
Seilføring: 253 kvadratmeter.
Hjelpemotor: 170 hk. Volvo Penta Diesel.

På tampen av møtet fikk vi besøk av Leif Svangtun som er reiseleder for elvecruiset på Rhinen. Han overleverte flybillettene til deltagerne og orienterte ellers litt om turen.

41 medlemmer nøt nytrukket kaffe og nystekte vafler samtidig med at de fikk overhøre et interessant foredrag om et av Stavangers kulturhistoriske fartøy.

Thor.

----------  ooo O ooo  -----------

Vi hadde i dag invitert våre medlemmer til medlemsmøte i Aero Norways kantine i vårt tidligere motorverksted. Det var vår Per A. Nilssen og vår eks kollega Kjetil Galta som hadde lagt opp til besøket.

Medlemsmøtet i dag var satt til kl. 12.30 på grunn av lunsjtiden for de ansatte ved verkstedet og vi ble møtt av Kjetil som tok oss med opp i kantinen hvor så mange av oss hadde vært før ved en eller annen anledning.

Vi ble tilbudt kaffe og Kjetil begynte med å informere oss om evakueringsreglene for bygningen etterfølgende en kort introduksjon av seg selv. Han begynte sin karriere 1981 som mekaniker i motorverkstedet som den gang ble drevet av Braathens SAFE og han fulgte så med over da Pratt & Whitney overtok verkstedet i 2000 og besatte der flere ledende stillinger innen salg og kundeoppfølging. Er i dag Director Commercial / Accountable Manager.

Etter at Pratt & Whitney la ned virksomheten påsken 2013 og den siste motor ble levert til SAS, ble verkstedet strippet både for utsyr og personell. En trøst var det at nesten all ansatte ble tilbudt jobb i industri og næringsliv i omegnen.

Verkstedet ble som nevnt ribbet for alt utstyret som ble nedpakket og forventet solgt eller videresendt til andre P&W verksteder. Da kom en potensiell kjøper på banen som i ettertid viste seg å være 4 investorer fra Bahrain, Vijay Arumbakkam, Khalifa Al Sada, Ayman Al Obaidli, Ghanim Al Kuwari. Organisasjonen fikk nå navnet Aero Gulf Norway AS. Disse menneskene var svært optimistiske med hensyn til drift og lønnsomhet og det var et positivt tegn at FAA og IATA lot organisasjonen få beholde de gamle P&W-sertifikatene under forutsetning av at de ville ha kapabilitet på minst en av delene installert på motorene. Det gikk greit og 46 personer ble ansatt for å begynne forberedelsene av motoroverhalinger. 74 meldte seg interessert. Overtakelsen ble iverksatt i 2013 og man hyret inn ekstra mannskaper for å starte utpakkingen av utsyr og materiell. I 2013 fikk man nytt FAA sertifikat med nytt sertifikatnummer og det samme utstedte IATA i 2014. De opprinnelige fire investorene trakk seg til sides og en av nevøene,  Tariq Ahmad A A Al-Jehani overtok som styremedlem og daglig leder og firmaet fikk igjen nytt navn, Aero Norway AS.

Med den nye eneeieren, lanserte firmaet et nytt konsept som gikk ut på å kjøpe, overhale og selge flymotorer ettersom operatørene ikke ville kjøpe nye motorer i disse tider. Det er forventet at -3 motorer vil være høyst aktuelle til ca. 2022 – 2030. Aero Norway har i dag kapabilitet på CFM56-3, -5 og -7 motorer og en stor del tilhørende komponenter. Første motor kom til verkstedet i 2014 og man hadde i 2015 49 verkstedbesøk. Prognosene for 2016 tilsier at 65 motorer skal gjennomgå vedlikehold i verkstedet som i utgangspunktet er dimensjonert for 120 motorer pr. år. Det kom fram at største delen av fortjenesten av motorvedlikehold ligger i innkjøp av deler da timeprisen er rimelig stabil . Man kan i dag kjøpe sertifiserte deler på det åpne markedet og trenger ikke lenger gå via P&W, noe som kunne til tider bli ganske kostbart.
Kundemålgruppen er i dag små og mellomstore operatører sant en rekke leasing selskap. Pratt & Whitney hadde en bemanning på ca. 200 men Aero Norway vil forsøke å holde seg godt under dette antallet.   

Aero Norway har i dag Glenford Marston som General Manager.

Etter omtalen av firmaet ble vi invitert til en guided tur i verkstedet hvor vi traff en god del gamle kolleger som tydeligvis satte stor pris på besøket. Vi fikk besøke de forskjellige back-up verkstedene og hele turen endte opp ved testcellen som hadde en kapasitet på 40.000 lbs. thrust. Her fikk vi gå inn i testcellen i grupper på 5 stk. om gangen. Etter endt omvisning gikk vi tilbake til kantinen hvor vi kunne stille spørsmål.

Kjetil Galta hadde lagt opp til en profesjonell presentasjon av firmaet sitt og Greta takket ham hjertelig for at vi fikk komme på besøk. Det var 39 medlemmer som hadde funnet veien til Aero Norways flotte motorverksted.

Thor

                                                                ---- ooOoo ----

Dagens gjest: Svein Imsland, Undervisningsleder i Stavanger Astronomiske Forening.
Dagens tema: Vårt fantastiske univers – med undertittel: Vårt utrolige univers – tilblivelse og utvikling.

Dagens møte ble åpnet av Greta som ønsket Svein Imsland og de 36 medlemmene hjertelig velkomne til dagens medlemsmøte. Imsland introduserte seg selv og det kom fram at han var utdannet elektroingeniør med astrologi som hobby. Han representerte under dagens møte Stavanger Astronomiske Forening som har ca. 100 medlemmer De samles hver onsdag på Byhaugen i Stavanger hvor de har landets tredje største teleskop.

Til dagens møte hadde han satt opp følgende agenda som han var redd han ikke ville komme helt igjennom på grunn av den tilmålte tid han var gitt:

* Fra astronomiens historie.
* Universets utvikling.
* Galaksene.
* Stjernene.
* Supernova:
* Solen – vår stjerne.
* Planetene.
* Kometer og asteroider.
* Romfart.
* Nyheter.
* Nordlys (Polarlys).

Fra astronomiens historie:
Menneskene har i alle tider vært opptatt av universet og de ting man kunne se med det blotte øye, noe som går fram av 16 000 år gamle hulemalerier fra Frankrike og Spania. Man har funnet 3 000 år gamle stjernekart med solen, månen og «voggen» inntegnet mens det finnes stjernekart fra 1 600-tallet med detaljer som ligner på dagen kart. Fra 16-tallet finnes også tresnitt som viser komet som forårsaket ulykker i for av lyn og andre værfenomen.

Universets utvikling.
Man heller i dag til den tro at universet, d.v.s. materien, rommet og tiden oppsto ved The Big Bang for ca. 13.7 milliarder år siden og da var temperaturen flere milliarder grader. Etter noen minutter hadde universet kjølnet til en milliard grader. Etter ca. 400 000 år ble hydrogen og helium dannet de første grunnstoffer. Gravitasjonen har holdt universet sammen siden The Big Bang.
For å sette universets stjernehimmel i perspektiv så kan man si at det finnes flere stjerner der ute en det finnes sandkorn på all verdens strender og ørkener til sammen.

Galaksene.
Universet består av mange galakser og vår egen Melkevei er en av dem. Den kalles en spiralgalakse hvor solen vår er en bitteliten stjerne. En galakse består av stjerner, stjernerester, gasser og støv og vårt eget solsystem består av mellom 200 000 og 400 000 milliarder stjerner. Melkeveien har kollidert seks ganger med andre galakser uten at dett har hatt dramatisk påvirkning på vår lille verden.  Andromedagalaksen som er vår nærmeste nabo kan ses med det blotte øye på klar nattehimmel. Det ventes at Andromedagalaksen vil kollidere med vår Melkevei om ca. 3.75 milliarder år.
I de fleste galaksene finnes et sort hull og Melkeveien har et slikt hull med masse tilsvarende ca. 4 millioner soler. Et sort hull er en region i verdensrommet som suger til seg masse: Gass, planeter eller hele stjerner – ja til og med lys forsvinner i hullet og forblir der til evig tid.

Stjernene.
En stjerne er massivt og lyssterkt himmellegeme som består av gass, såkalt plasma. I verdensrommet finnes områder med hydrogen- og heliumgasser. Hvis konsentrasjonen er stor nok kan en gassky begynne å trekke seg sammen på grunn av sin egen gravitasjon. Gravitasjonen vil øke etter hvert som skyen blir tettere og prosessen går stadig raskere. Temperaturen i sentrum av skyen stiger og massen roterer raskere. Når trykket og temperaturen er høy nok starter kjernereaksjonen som danner hydrogen om til helium. En stjerne er født.
Solen, vår stjerne, vil om ca. 5 milliarder år ha brukt opp hydrogenet i kjernereaksjonene. Den vil da først ese ut til en rød kjempe og sluke Merkur og Venus og antakelig Jorden. Sola vil kaste av seg gass og miste masse. Gasslagene som er støtt vekk vil danne en planetarisk tåke. Den gjenværende varme kjernen er på størrelse med Jorden og kalles en hvit dverg. Den vil gradvis kjøles ned og slokne over de neste milliarder år. Slik dør en stjerne på størrelse med Solen.
Tyngre stjerner vil ha en mer voldsom død som ender opp i eksplosjoner og svarte hull.

Supernova.
En supernova er en stjernes definitive undergang i en dommedagseksplosjon. Under eksplosjonen frigjøres all den energien som stjernen ellers ville ha brukt milliarder av år på å sende ut. Derfor øker den lysstyrken enormt og kan en kort stund overstråle en hel galakse. Eksplosjonen oppstår når en tung stjerne ikke lenger er i stand til å bære sin egen vekt. Stjernen kollapser fordi det ikke er mer energi i dens indre til å motvirke gravitasjonen. Når stjernen bryter sammen starter den frigjorte gravitasjonsenergien et ragnarokk av nye atomkjernereaksjoner som i realiteten omdanner stjernen til en stor hydrogenbombe. Imsland viste et nylig tatt bilde som viser en supernova som eksploderte i 1051 og er beskrevet av samtidige kinesere.

Solen – vår stjerne.
Solen er sentrumfor solsystemet vårt og grunnlaget for alt liv på Jorden. Den er 5 milliarder år gammel og brenselet (hydrogen) ventes å holde i 4 til 5 milliarder år til. Kjernetemperaturen på Solen er 1 500 millioner grader, overflatetemperaturen er ca. 5 500 grader og stjernen er veldig magnetisk. Dette avstedkommer solvinder og eksplosjoner som ikke er uvanlig og disse kan lage atmosfæriske forstyrrelser rundt vår egen klode. Solen startet som en gassky som forklart under kapitlet «Stjernene» om vil med tiden dø ut og kjølnes.

Planetene.
Vi har i vårt solsystem 8 planeter. Disse er Merkur, Venus, Mars, Jupiter, Saturn, Uranus,  Neptun og Jorden. Jupiter er 2,5 ganger større en de andre planetene til sammen. De fire klodene som er lengst borte fra Solen er gassplaneter som ikke har fast grunn. For få år siden hadde vi en 9. planet, Pluto, men den regnes i dag som en dvergplanet.
Jorden, også kalt livets planet er en beskjeden liten klode med kun en måne hvor mennesker, planter og dyr har funnet seg til rette siden tidenes morgen. Månen har ikke vann men man har funnet litt is i månekraterne.
Det er per dags dato ikke funnet bevis for at det finnes liv på noen av de andre planetene i vårt solsystem.

Kometer og asteroider.  
Kometer består av vannis, stein, støv og frosne gasser. De beskrives som «skitne snøballer». Noen går i meget lange ellipsebaner rundt Solen og bruker noen få år på en runde mens andre bruker tusenvis av år. Når en komet nærmer seg Solen blir den varmet opp. Vannis og frosne gasser fordamper og strømmer ut av kjernen sammen med støv og andre partikler. Dette danner en gigantisk men tynn atmosfære som vi kan observere. Strålingen fra Solen gjør at det også dannes en hale som hele tiden peker bort fra Solen. Den mest kjente av kometene er Haleys komet som sist «besøkte oss» i 1986 og vil igjen være synlig i 2062.

Asteroider finnes i store mengder mellom Mars og Jupiter derfor kalt asteroidebeltet. Asteroider er steiner som går rundt Solen på samme måte som planetene men de er mye mindre, De største er noen hundre kilometer på tvers. Asteroidene klarer ikke å klumpe seg sammen til en planet på grunn av tyngdekraften fra Jupiter. Av og til kommer en asteroide ut av kurs og treffer Jorden. Hvis den er stor nok kan det bli en lokal eller global katastrofe på planeten vår. I 2029 vil en 300 meter stor asteroide passere nær Jorden men ikke kollidere.

Romfart.
Dette punktet ble lett berørt av kåsøren vesentlig på grunn av tidsnød men kanskje også på grunn av at mente at de fleste av oss hadde fått med seg det meste av det som foregår i internasjonal romfart.

Nyheter.
Se under punktet «Romfart».

Nordlys (Polarlys).
Polarlys som kalles nordlys i nord og sørlys i sør oppstår når det er stor aktivitet på Solen. Ulike former for solstormer slynger ladde partikler (protoner og elektroner) ut i rommet. Denne solvinden kommer fram til Jorden etter 2 – 3 dager, fanges inn i Jordens magnetfelt og ledes mot polene. Når partiklene kolliderer med molekylene i jordatmosfæren dannes det polarlys. Vanligvis har polarlyset en gul – grønn farge men det kan også ha rødt og blått i seg. I Norge er nordlyset sterkest i Nord-Norge men etter kraftige solstormer kan det av og til ses i hele landet. Det er forskningsstasjoner for nordlys i Troms og på Svalbard. Nordmannen Kristian Birkeland kom med den første realistiske teorien om nordlys i 1896 og han klarte til og med å lage kunstig nordlys i laboratoriet sitt.

Dagens kåseri dreide seg om et uendelig emne som Imsland sikkert kunne ha brukt måneder og år på å forklare men han hadde valgt å gi oss et «folkelig» resymé som vi alle satte pris på. Kåseriet var ledsaget av overhead bilder og videosnutter som gjorde det hele til en interessant opplevelse for klubbens medlemmer.

Kaffe og nystekte vafler fulgte som vanlig med kåseriet.

Thor.

Til dagens medlemsmøte hadde vi fått vår tidligere kollega Odin Leirvåg til å fortelle om boken «FARLIG KYST». Denne er bind 2 i en serie på foreløpig 2 bøker (forstår det er et bind 3 på gang) som har tittelen «Glimt fra okkupasjonen». Odin er en av medforfatterne i denne serien sammen med blant andre generalløytnant Hjalmar Sunde og tidligere kollega Atle Skarsten som begge også har vært kåsører på våre medlemsmøter.

John Hillestad ønsket dagens gjest og de 33 interesserte deltakerne hjertelig velkommen og ga så ordet til Odin. Han fortalte om seg selv at han hadde mange års ansettelse som flyger i Braathens men da SAS overtok selskapet fulgte han med og ble der til han avsluttet sin flygerkarriere etter fylte 60 år. Han har vært gjest hos oss ved to tidligere anledninger. %3

---- ooOoo ----

oooo O oooo

Som vanlig ønsket leder velkommen til de 41 medlemmene som hadde lagt turen til Flymuséets kantine. Vi hadde denne gang invitert til visning av det svenske TV-programmet «Titta jag flyger igjen» eller «Fly-entusiastene» som NRK kalte programmet. Nina hadde prøvekjørt visningen som kom fram både klart og tydelig på storskjerm. Dessverre var lyden svak så mange av oss fikk ikke med seg alt som ble sagt.

Dette var et dokumentarprogram om det svenske sivilflyets historie. I dokumentaren medvirker flypionerer, entusiaster, amatører og profesjonelle  -  alle med en brennende interesse for gamle fly og svensk flyhistorie.

Vi treffer flygere som tar oss med inn i den aerodynamiske verden som er fylt av G-krefter og framtidsvisjoner.

Medvirkende i programmet er den svenske eventyreren Renata Chlumska og astronauten Christer Fuglesang som snakker om framtidens charterreiser i rommet, flyveresset Jacob Holländer med sine 4 SkyCat «wingwalkers», jenter som gjør oppvisninger over hele verden og Yves «Jetman» Rossy som flyr med sin egen produserte jetmotor.

Dokumentaren varte i 28 minutter og etterpå hadde vi lagt opp til diskusjon om Braathens Seniorklubbs framtid.
Kasserer hadde utarbeidet en økonomisk oversikt som man mente ville ta klubben 5 år fram i tid. Dette ble presentert for de tilstedeværende medlemmer. Torbjørn Øyan tok ordet og sa at i 2010 ble det lagt en plan for drift i 10 år – noe som kunne passe godt med nåværende styrets planer for drift i 5 år. Det ble også nevnt at gjennomsnittsalderen i 2016 ligger på 79,2 år mens den om 5 år vil være ca. 82 -83 år. Torbjørn manet til fornuftig bruk av resten av pengebeholdningen vår og berømmet styret for god forvaltning av midlene våre. Han mente imidlertid at kanskje overgang fra 7 – 8 dagers turer kunne erstattes av 3 – 4 dagers turer.

Det ble også reist spørsmål om sponsing av innenlands- og utenlandsturer og om kanskje disse pengene kunne brukes til andre formål, noe som styret vil ha fokus på i tiden som kommer.

Som et apropos til økonomien vår kan nevnes at lave renter og liten pengestøtte fra SAS
( kr. 6000 i 2015, intet svar så langt i år) gjør at beholdningen vår krymper raskere enn den ellers ville ha gjort.

Det ble ellers overbragt hilsen, via Torbjørn Øyan, fra vår hyggelige og kunnskapsrike Italia-guide, Julius, som nå har trappet ned men tar fortsatt noen strøjobber innen feltet sitt når det passer.

Nystekte vafler og kaffe var med på å skape hyggelig stemning på medlemsmøtet.

Thor