De fleste av oss hadde sett fram til dagens medlemsmøte hvor vi hadde fått vår høyt respekterte kollega og mangeårige medlem, Thorleif Norheim, til å kåsere over temaet «Milepæler i utviklingen av vedlikehold for fly» med mer.

Før Thorleif fikk ordet ble kåsør og medlemmer ønsket velkommen av Greta.  Per tok så ordet og introduserte vår spesielle gjest som en veteran innen flyvedlikehold og en person som måtte kunne betraktes som solid og grundig «hel ved». 

Thorleif åpnet med å fortelle at han tok artium ved Kongsgaard skole i juni 1944, den gang elever gikk i dress på skolen.  Etter et år ved Rosenberg verft som ingeniøraspirant med 43 øre timen, og en arbeidsuke på 48 timer ble det militærtjeneste på Sola fra 1945 – 1946.

I januar 1948 steg unge Norheim ombord i ærverdige Stavangerfjord og ankom New York i dress med mørk hatt og frakk.  Gikk du kledd på den måten i USA den gangen ble du av mange sett på som prest. 

Videre gikk turen til California hvor han ble tatt opp ved Universitetet der. Første dagen var «registration day»  hvor en måtte fylle ut divverse skjema, og personen disse papirene ble levert til, hette tilfeldigvis Torleif Rickansrud, professor i fysikk. Norheim var den første han hadde møtt i USA som hadde det samme fornavnet som han. Samtidig var det en bak ham i køen som når han hørte at Thorleif var norsk sa at hans far kom fra Finn Island eller Finnøy.  Hans navn var Harold Mjølsnes Davies. Snakk om tilfeldigheter. 

Norheim ble ferdig utdannet i 1951og fikk jobb ved United Airlines hovedbase i San Francisco l juli samme år. Dc-4, Dc-6 og DC-7 flyene ble bygget over samme lest. I forbindelse med Dc-6 og Dc-7 flyene ble det imidlertid brukt en annen aluminiums legering som hadde en større styrke, og sparte 800 lbs. i forhold til det materiellet som ble brukt i Dc-4. Denne legeringen var imidlertid mer utsatt for «fatigue» og korrosjon som medførte vedlikeholds konsekvenser. 

I 1952 ble de Havilland Comet satt i drift.  Dette var den gang det første kommersielle jetfly. Comet flyet fikk dessverre en del tekniske problemer, og etter noen havarier ble det satt på bakken. Som et resultat ble det utført en utstrakt «fatigue» testing av flyet, bl.a. med skroget i vanntank. Det viste seg at grunnen til problemene var forsinking av for tynne skrogplater som resulterte i såkalt «eksplosiv decompression».  Men aldri så galt så godt for noe. Tidligere ble det bare utført en statisk test av vingen på nye flytyper.  For senere flytyper ble det nå et krav med utstrakt «fatigue» testing både av skrog og vinger.  P.g.a. av problemene med Comet ble spørsmålet om strukturell inspeksjon av eksisterende fly var tilstrekkelig.  Sammen med en kontrollør fikk Norheim jobben med å gå gjennom U.A.L.`s Dc-6 og Dc-6B flåten for å fastslå om det var deler av strukturen en burde se nærmere på. Dette endte i en såkalt «ekstraordinary inspection procedure».   

I november 1956 sluttet Norheim i United og dro tilbake til Norge hvor han begynte samme måned i Braathens S.A.F.E. 

Den første tiden ble ganske hektisk for Thorleif.  Først måtte han ta hånd om en sterkt skadet Heron og deretter en større vingreparasjon på en Loftleidir Dc-4.  Denne reparasjonen ville ikke det islandske CAA godkjenne før Douglas hadde godtatt den.  Etter kontakt med Douglas fikk en også her negativt svar.  På 1 1/2 times varsel fikk Norheim beskjed om å reise til L.A. For å forsøke å få Douglas til å forandre standpunkt.  Etter mye om og men fikk en godkjenning til å operere flyet i 10000 flytimer (3 år +). På fly som Dc-6B og F-27 hadde de fleste komponenter en fast gangtid mellom overhaling.  Noen komponenter var på såkalt On Condition (OC). 

I forbindelse med B-737 hadde alle systemene en innebygget såkalt «redundancy» eller «backup».  Alle systemene var doble slik at hvis en komponent feilet i et system var det en tilsvarende komponent som overtok. Etterhvert ble det en forståelse for at en ny metode ble innført, nemlig Condition Monitoring (CM), hvor en tillot komponentene å gå til de feilet.  For å kontrollere at disse komponentene holdt seg innenfor en rimelig feilrate, ble det innført et Reliebility System hvor en opprettet «Alert rates».  Hvis feilraten oversteg alert raten måtte spesielle undersøkelser foretas.  I henhold til Luftfartsverket var Braathens Reliability System det første som ble tatt i bruk i Skandinavia. 

Et tilfelle som fikk betydning for vedlikehold var en 707 registrert i England som havarerte under innflyvning til Lusaka i Uganda.  Den horisontale haleflaten ble revet av p.g.a. sprekk i festebjelken. CAA ville begrense levetiden for fly til f.eks. maks. 20 år.  Boeing var imot dette og kom opp med et Damage tolerance rating (DTR) program.  For hvert signifikant struktur element laget de et diagram om viste hvor meget inspeksjon som var nødvendig for å tilfredsstille D.T.R.. Jo høyere D.T.R.  jo mer inspeksjon var nødvendig.  Dette ble av FAA godkjent 

I slutten av 80-tallet ble de eldre flyene skiftet ut med nye 737-400/500.  Kjøperne av de eldre flyene var meget imponert over flyenes vedlikeholdsstandard. 

Norheim avsluttet sitt kåseri med tilbakeblikk på enkelte tjenestereiser han hadde foretatt. Bl.a. sammen med Lundberg (daværende salgssjef) reiste de til Khartoum i Sudan for å se på konvertering av noen F-27 fly.  De bodde på et hotell som lå rett ved Nilen.  Rundt hotellet var lagt ut bylter med piggtråd.  Senere fant de ut at det var for å hindre at krokodillene kom inn i gangene på hotellet.

Et meget interessant kåseri som kunne spores i en lydhør forsamling.

Per takket Thorleif for hans tilbakeblikk på noe av den vedlikeholdsmessige og tekniske utviklingen som fant sted i løpet av hans arbeidskarriere.

Nystekte vafler og kaffe var heller ikke denne gang uteglemt.

Thor (med god hjelp av kåsør)

---- oooOooo ----

Jostein Soland og Greta
(bildet tatt da vi var på Ramsvig Handelssted

35 av våre trofaste møtedeltagere var i dag, på tross av dårlig vær, møtt opp for å høre Jostein Solands kåseri som fikk tittelen «Opplevelser og erfaringer gjennom et langt og variert yrkesliv». Før Soland fikk ordet, ble gjesten og de frammøtte medlemmer ønsket velkommen av Carl som trakk fram Josteins bragder som lovende fri-idrettsutøver i Stavanger Idrettsforening. Jostein svarte at friidretten hadde betydd en hel del for ham i yngre år og spesielt i de årene han avtjente sin verneplikt som soldat i H.M. Kongens Garde. Det var i disse tider han fikk sansen for natur og perspektiver på livet.

Vår gjest startet imidlertid sitt kåseri med å fortelle om det vi tilhørere kunne oppfatte som et utslag av mannens økonomiske sans og iderikdom. Som meget ung gutt fant han ut at han kunne kjøpe for en krone i melis, blande dette med hvetemel, mandeldråper og vann og solgte det som marsipan fra en appelsinkasse i familiens portrom. Dette innbrakte ti kroner, så fortjenesten må sies å være formidabel. Han ble imidlertid invitert hjem til en kamerat og da kom oppskriften fram og salget sank drastisk.

I løpet av sin tid i garden studerte Soland til filolog og avla senere embetseksamen i dette fag. Dette var tydeligvis et tema hvor Soland følte seg på hjemmebane og han nevnte spesielt den filosofiske retningen didatikk som for oss vanlige mennesker er ensbetydende med undervisningslære som er den del av pedagogikken som har med formidling av kunnskaper å gjøre. Han satte spesielt fokus «hvorfor og hva» vi holder på med. Kom med flere filosofiske betraktninger som i blant var krydret med en god porsjon humor.

Neste trinn på kåsørens utdannelsesstige var norsk filologi (læren om språk og litteratur) og naturvitenskap. Som en følge av sine studier ble han valgt inn som styreleder - som 1. amanuensis på Ullandhaug - i Nasjonalt fagråd for nordisk. Han avla eksamen i hovedfag basert på Axel Sandemoses forfatterskap.

I 1970 ble det som cand. philol. engasjement som instituttsekretær ved universitetet i Oslo og i 1973 ble han universitetslektor i Tyskland sammen med en kar som senere ble pave Benedikt XVI. Hadde og forelesninger ved universitetet I Hamburg. I perioden 1974 – 75 var han tilbake i Stavanger og tok for seg studier i litteratur. Det ble imidlertid noen avstikkere som gjesteprofessor til universitetene i Illinois og Seattle.
Soland trakk fram Stavangers egen Lars Oftedal som grunnla Stavanger Aftenblad og som hadde evnen til å formidle budskaper slik at vanlige folk forsto dem. Dette kom vel med for en person som bekledde stillinger som både prest, pressemann og politiker. Vår gjest takket nei til et tilbud fra Universitetsforlagets tilbud om å skrive en biografi om Lars Oftedal, et oppdrag som Berge Furre og Thor Bjarne Bore takket ja til, men da for Stavanger Aftenblads regning.

I TV-alderens barndom hadde Jostein Soland  ansvaret for TV Vest og Rogaland Mediesenter.  Det ble imidlertid en brå slutt for Rogaland Kabelselskap da de ble nektet å sende reklame i sine sendinger og dermed ble veien lagt åpen for andre former for overføring av TV-programmer.

Han var også informasjonsansvarlig i Rogaland fylkeskommune.

Dagens kåsør er nok for folk flest kjent som litteraturviteren som ble administrerende direktør for Næringsforeningen i Stavanger-regionen. Han ble ansatt i 1994 og satt i lederstolen i 18 år da han gikk av som pensjonist. Ved hans fratredelse var Stavanger-regionen på sitt mest gunstige økonomiske og sosiale nivå. Situasjonen ville imidlertid snart kulminere og dårligere tider lå foran oss. I sin gullalder var Vestlandets næringsliv sterkt delaktig i overdragelser av finanser til andre regioner. Soland snakket mye om fellesskapet og om neste generasjoners ve og vel ved å få til et samordnet, bærende næringsliv i regionen. 

Som pensjonist var vår gjest ansatt i Rogaland Fylkeskommune, men dette engasjement varte kun i et halvt år.

Ryfast, giganttunnelen som skal gå undersjøisk fra Stavangerregionen og til Solbakk i Strand, ble planlagt i 1999. Soland hadde stor tro på utbyggelse og bosetning i Strand-delen av tunnelen men problemet er at Rogaland er Norges største landbruksfylke. Det vil si at store områder med dyrkbar mark vil gå tapt ved en større utbygging på andre siden av tunnelen. Ryfast er allikevel en realitet og forkjemper for prosjektet, Jostein Soland, kan om alt går etter planen, få sitt ønske om veiforbindelse mellom Stavanger-regionen og Ryfylke gjennomført i løpet av 2019.

I dag innehar dagens kåsør diverse styreverv i nasjonale og internasjonale foretak og han nyter ellers sitt otium i og ved Ramsvig Handelsstad i Sjernarøy under mottoet ICI EST LE PARADIS. Her driver han og konen kurs- og konferansesenter med tilhørende restaurant hvor  enkelte av våre medlemmer har blitt servert de mest kulinariske retter.

Jostein Soland har en livserfaring som spenner over flere felt, samtidig som han har evnen til å formidle det på en både alvorlig og humoristisk måte. En hyggelig og interessant opplevelse som de fremmøtte medlemmer sikkert satte stor pris på.

Kaffe og vafler gikk godt i sammen med kåseriet.

Thor

---- oooOooo ----

Til dagens møte hadde vi fått vår egen Inge Bergmann til dele sine opplevelser og erfaringer som elev ved flyskolen, som pilot i Norwegian og Braathens SAFE. Men før kåsøren fikk ordet ble de frammøtte medlemmer ønsket hjertelig velkommen til høstens første medlemsmøte. En spesiell velkomst ble naturligvis rettet til Bergmann som hadde påtatt seg oppgaven med å fortelle om sitt yrkesaktive liv.

Inges far og bestefar var kraftstasjonsarbeidere og dermed ble en del flytting rundt om i landet. Hans bestefar monterte kraftstasjon på Tau Mølle og likeledes sørget for kraft til Ålesund etter den store bybrannen i 1904. Unge Bergmann kunne ha blitt 3. generasjon kraftarbeider men valgte i stedet å søke flyskolen etter fylte 21 år. Han fikk innpass på skolen som lå på Værnes og fikk opplæring på flytypen Sapphire hvor vår kollega Alf Rygh var instruktør. Etter dagens undervisning måtte kandidatene gå vakter med skarpladde våpen ettersom verden sto midt i den kalde krigen.

Vår kåsør kom seg gjennom nåløyet på Værnes og ble sendt videre til Canada for videre utdannelse. Stoppestedet i Canada ble Moose Jaw, Saskatchewan – et sted kjent for ekstrem kulde. Etter fullført oppdrag her gikk ferden videre til Gimli, Manitoba kjent for sin store islandske befolkning. Her snakkes islandsk og dyrkes islandsk kultur. Bergmann nevnte også Norway House med Norway House Cree Nation Indian reservation, et lite bygdesamfunn med ca. 5000 til 6000 innbyggere ved bredden av den østlige kanalen Nelson River i provinsen i Manitoba. Interessant var det også å høre om møtet med Henry A. Larsen som var en legende i Canadas arktiske områder og blant annet dekorert med den britiske polarmedaljen. Larsen har fått en gate oppkalt etter seg i Herføl, hans fødested i Norge, mens man i Vancouver har reist en statue av ham i full størrelse. Fra 1948 til 1961 var han øverste sjef for RCMP’s (Canadas ridende politi) arktiske avdeling. Denne mann er lite kjent i Norge men desto mer kjent i Canada.

Unge Bergmann avsluttet sin utdannelse i Canada i 1963 og ble overført til 336 skvadronen på Rygge. Sommeren 1965 kom han til Sola hvor han arbeidet sykluser på 6 uker på Sola og 2 uker på Bardufoss. Oppgavene gikk ut på overvåking av krigsskip- og ubåtaktiviteter samt fiskerioppsyn.

Etter endt tid i Forsvaret, fikk Inge ansettelse i Busy Bee hvor han hovedsakelig fløy luftens drosje, Piper Navajo. Det ble stort sett turer til Sverige, Finland, Orknøyene, Shetland og Færøyene. Hadde dessuten mange turer til Braunschweig i Tyskland, på oppdrag for VW-konsernet.

Etter 2 år i Busy Bee gikk Bergmann over til Braathens SAFE hvor han deltok på de to første turene med Fokker F28 til Adventdalen som styrmann. Etter det fikk Bergmann opplæring på Boeing 737 og forble i selskapet til han gikk av med pensjon senhøstes 2004.

Det er referentens inntrykk at Inge Bergmann hadde mye mer å fortelle om sin tid både i Busy Bee og i Braathens SAFE men etter som det ble knapt med tid, ble hans kåseri hovedsakelig konsentrert om hans tid under utdannelse i Canada. Det er derfor mitt forslag at han inviteres til et nytt medlemsmøte på et senere tidspunkt så vi kan få høre mer om hans morsomme og mer alvorlige hendelser i Busy Bee og Braathens SAFE.

 Thor

---- oooOooo ----

Greta og Sverre Haugen

De av våre medlemmer som vel kan betraktes som «morgenfugler» hadde inntatt sin frokost på Sola Strandhotell og møtte mette og vel tilfreds til vårens siste medlemsmøte som ble avholdt i Flymuseets kantine. Været viste seg ikke fra sin beste side så en fornøyelig tur på Solastranden ble det ikke.

Klokken 11 var 33 av våre medlemmer samlet i Mimreklubben for å høre vår egen Sverre Haugen fortelle om sine år som pilot i norsk luftfart. Sverre er en av de få som har opplevd de aller fleste av Braathens SAFE’s flytyper og har hatt gleden av å fly med de som i dag kjennetegnes som «legender» i firmaets flyhistorie.

Foredragsholderen kommer fra Misvær i Bodø kommune, den gang Skjerstad kommune.  Selv om han fikk sine barne-/ungdomsår under den andre verdenskrig mente han selv at han hadde hatt en god oppvekst og bidro med både gjeting, fisking og som slåttekar. Fritiden gikk med til fotball og andre aktiviteter som var vanlige blant barn og unge den gang. Ettersom Nord-Norge ble hardt rammet av tyskernes angrep kunne han spesielt huske konfirmasjonsdagen sin hvor feiringen ble avbrutt av razzia fra tyske soldater. Som ung gutt reiste han til sjøs som maskingutt på en rute som gikk mellom Narvik og England. Ble etter hvert forfremmet til fyrbøter. Sverre hadde andre mål i livet og startet sin videre yrkeskarriere med å ta realskole og gymnas som privatist. Deretter fulgte flyvåpenet på Tromøya hvoretter han, pengelens, kom seg til Oslo og søkte opptak på flyskolen der. Sverre kom inn og allerede etter ni timer med instruktør ble det soloflyging. Trodde selv han hadde strøket men den gang ei. Med flysertifikat i lommen gikk turen til Perrin Air Force base i Texas hvor det ble jet opplæring på F80. Etter gjennomført flyskole gikk ferden videre til Williams og nok en flyskole ble fullført. Neste stopp for Sverre ble Luke Air Force Base hvor opplæring på F84 og F84G (Thunderjet) foregikk. Svært mange piloter omkom under trening her, faktisk flere enn omkomne piloter i Koreakrigen.

Omsider kom unge Haugen tilbake til Norge og Sola hvor han ble instruktør på 718-svadronen. Ble i militæret til 1956 hvoretter han søkte stillinger på de i SAS og Braathens og fikk tilbud fra begge selskaper. Han valgte Braathens og i mars 1956 ble han utsjekket på den 15 seters Heron som Braathens opererte på den tiden. I selskapet traff han veteraner innen flyvingen som hadde vært aktive under krigen og han nevnte spesielt C.L. Larsen og Nils Ringdal var instruktører under Heron-opplæringen. Sverre Bjørneby ble også nevnt da han var med for å hente hjem fly fra USA og var en flittig brukt kaptein på Østenturene. Det samme ble Johan Furøy som Sverre nok har fløyet både langt og lenge med.

En annen yrkesgruppe som var framtredende den gang Sverre var nyansatt i Braathens var navigatørene hvor Bjørn Western og Odd Hope var de mest framtredende.

En kunne heller ikke komme utenom å nevne maskinistene og Sverre nevnte i fleng navn som Lilledal, Skavik, Otto Andreassen og Nils Hallanger.

Når det kom til cabinpersonell ble det nevnt at selskapet benyttet både islandsk, svensk og norsk cabinbesetning.

Knut Kristiansen, Prytz og Kjell Døscher ble nevnt som pionerer innen purseryrket.

Sverre Haugen ble utsjekket på følgende flytyper: DC4, DC3, Heron, F27, F28, DC6, B737 og B767 og han kunne fortelle at han hadde opplevd motorstopp på alle utgaver han har fløyet. Han har også lang fartstid med Loftleidir hvor han fløy de tradisjonelle rutene for islendingene. Et stort framskritt da selskapet startet med DC6 som hadde trykkabin og det ble gitt opplæring for værradar og instrumentpanel av Pan-Am. For flytypene F27 og F28 ble opplæringen gitt hos Fokker mens motorundervisningen foregikk hos Rolls Royce i Storbritannia. Dette var lange kurs og Sverre ble nok godt kjent hos motorprodusenten. F27 ble i ettertid kjent som en sliter langs norskekysten men flytypen var ikke særlig glad i ekstrem kulde. F28 var en rask og god flyvemaskin som passet godt til Braathens operasjon. B737 utgavene var også ansett som arbeidshester mens B767, med den tids moderne teknologi, ble ikke så lenge i selskapet på grunn av økonomiske og trafikale omstendigheter.

Som en avslutning på sitt kåseri, hvor nostalgien ble satt i fokus, ble det sagt at hans yrkesvalg hadde medført uregelmessige arbeidstider men med 2,5 år i luften hadde han hatt et godt liv og møtte mange hyggelige mennesker.

De tilstedeværende medlemmer fikk en detaljert innføring i «gamle» dagers Braathens SAFE og de menneskene som var med å legge grunnsteinene for en fantastisk arbeidsplass.

Thor

---- oooOooo ----

Tanja Rosså Ødegård i asksjon

Greta begynte møtet med å ønske dagens kåsør og de frammøtte medlemmer, denne gang 43 i tallet, hjertelig velkommen til dagens møte som denne gang var lagt til Utstillingssalen i Sola Kulturhus. Da vi på grunn av påsken hadde lagt vårt møte til første onsdag i måneden i stedet for andre, som er vanlig, hadde det oppstått dobbeltbooking med et annet arrangement.

Til dagens møte fikk vi besøk av fengselsleder ved Stavanger fengsel, Tanja Rosså Ødegård, som skulle ta oss inn i «Livet bak murene» som hun selv hadde satt som tittel på kåseriet. Hun åpnet med å presentere seg selv og fortalte at hun kom fra en liten øy i Ryfylke og at hun etter endt juridikum staket veien mot Fengselsvesenet som i dag har blitt omdøpt til Kriminalomsorgen. I 2008 ble Tanja ansatt som fengselsleder og med 3 andre kvinnelige kollegaer er det hele kvinneandelen blant 43 ansatte. Fengselsleder har stor makt innen Kriminalomsorgen og de kan både gi permisjoner og løslatelser.
Så ble det fortalt en del om Stavanger fengsel som ligger på Grødem i Randaberg og har fire   avdelinger for alle kategorier innsatte.
VT (Restriktiv avdeling).
Nord (Utlendinger).
Syd (Rusmestringsenhet).
KV (Kvinneavdeling).
I tillegg inngår Auklend overgangsbolig (Lavere sikkerhet) i Stavanger fengsel.
Fengselet har kapasitet til å ta hånd om 71 innsatte deriblant 17 kvinner (et nytt kvinnefengsel er på ønskelisten og man har tomten men finansieringen er ikke på plass.) Fengselet har egne avdelinger for kvinner og rusmestring. 

Formålsparagraf: Kriminalomsorgens formålsparagraf går ut på å rehabilitere den straffedømte tilbake til samfunnet i bedre stand enn da han/hun var i da en møtte Kriminalomsorgen. Samtidig skal man trygge samfunnet og ta hensyn til den allmenne rettsoppfatning.

Visjon: Man skal være en framtidsrettet, utadrettet og kunnskapsbasert virksomhet.

Kriminalomsorgens rolle er å utøve frihetsberøvelsen, ikke å doble straffen.
DERES RAMMER:
Straffegjennomføringsloven.
Forvaltningsloven.
Arbeidsmiljøloven.

Det er mange som ser Kriminalomsorgens virke i kortene så som:
Tilsynsrådet for Kriminalomsorgen.
Arbeidstilsynet.
Mattilsynet.
Sivilombudsmannen.
Riksrevisjonen.
Torturkommisjonen.
Media.
Likestilling og diskrimineringsnemnda.
Ambassadene.

Det ble satt fram spørsmål om hvem samfunnet må beskyttes mot og det kom opp at i dag er det i vesentlig grad gjennomreisende mennesker fra Polen, Litauen og Romania som utgjør den største andelen av utenlandske innsatte og ikke folk med annen hudfarge eller religion som de fleste av oss kanskje trodde.

Rehabiliteringen: ……… - man maa ikke forlade fangen i det kritiske øieblik, han derfra løslades. Omsorg for den løsladte fange, og den derved bevirkede eller dog tilsigtede forebyggelse av hans tilbakefald på forbryterbanen udgjør saaledes en nødvendig betingelse for en varig virkning av behandlingen i strafanstalten og en lignende omsorg bør også blive den løsladte varetektsfange til deel……… (Strafanstaltskommisjonen av 1841)

Kriminalomsorgen skal legge forholdene til rette for at den domfelte skal kunne gjøre en egeninnsats.
Innsattes motivasjon vil være avgjørende.
Kunnskap hos ansatte.
Kognitive programmer.
Skole.
Arbeid.
Skole/Arbeid.
Nettverk.
Utslusing til lavere sikkerhet.

Forvaltningssamarbeid: Tilbakeføringsgarantien st. meld. Nr. 37.
Arbeid/Skole.
Helse.
Bolig.
Frivillige organisasjoner.

Straffedømte er ikke fradømt sine borgerrettigheter.
Alle offentlige instanser er ansvarlige for å tilby sine tjenester også overfor domfelte og innsatte……. St. Meld. Nr. 104.

Importmodellen: Helse- og omsorgstjenester til innsatte i fengsel.
Følgende bidragsytere er aktuelle for innsatte i Stavanger fengsel:
Helse (Kommunalt).
Tannpleie (Fylkeskommunen).
Skole (Randaberg videregående).

Prest (Tidligere Stat, nå Norske kirke).
Bibliotek (Kommunalt).
NAV (Eiganes og Tasta).
Statsbygg.
Frelsesarmeen.
Røde kors.

Stavanger fengsel legger stor vekt på at det skal være et trygt miljø for ansatte og innsatte, preget av medmenneskelighet og rettssikkerhet. Dette skal oppnås med systematisk og planmessig samarbeid med alle naturlige samarbeidspartnere. Fengselet har et svært kompetent tjenestekorps som står som garantist for dette arbeidet.

Tanja Rosså Ødegård tok oss bak murene i en institusjon som for de fleste av oss framstår som en lukket og ukjent men med det nesten 90 minutter lange foredraget kan de av våre medlemmer som deltok på møtet, nå forestille seg hvordan det er å være innsatt i Stavanger fengsel.

Sola Kulturhuset bevertet oss med både kaffe og nystekte vafler.

Thor

                                                             ---- oooOooo ----

Frokost på Sola Strand Hotel

Dagen begynte med frokost på Sola Strandhotell for de av oss som hadde valgt å benytte seg av tilbudet seniorklubben hadde fått fra hotellet. Det omfattet frokostbuffé for kr. 100 pr. person og 20 medlemmer hadde valgt å innta en kulinarisk start på dagen.

Etter frokost var det samling i Mimreklubben for å høre dagens gjest, Laurits Engelsvold, spille og fortelle muntre historier. Først åpnet imidlertid vår leder møtet med å ønske vår gjest og de frammøtte deltakerne hjertelig velkommen denne gang gjennom klubbens nyinnkjøpte høyttaleranlegg. Som de fleste av oss kanskje nå vet utgjør Engelsvoll halvdelen av duoen «New Moonlight» som i de senere år har stått for musikken på våre juletilstelninger.

Vår gjest startet med å introdusere seg selv som Klepp-bonde med 30.000 mink i pensjon. Laurits spiller til dans med sin makker og gleder ellers syke og gamle med musikk og festlige historier.

Til dagens program hadde han lagt opp til å spille «svisker» fra vår ungdom og første nummer ut var «De nære ting» som var en farsott en gang i tidligere tider. Det var mange i salen som nynnet eller sang med til denne melodien. Det gjøres oppmerksom på at Laurits spiller både trekkspill og trumpet også samtidig. Dessverre var de musikalske innslagene utsatt for stadige brudd på høyttaleranlegget. Det syntes ikke til å bry andre enn han selv.

-Den første historien fulgte og var en fortelling om en mann som syklet til basar og vant en flaske konjakk som han drakk opp for ikke å ha den på sykkelen. Da han kom hjem sa han til kona: «Det var godt jeg drakk den opp for jeg datt tre ganger på turen hjem».

Denne historien ble avløst av et musikalsk nummer som referenten tror heter «Lille Karen». Det var imidlertid lett å se at de fleste av møtedeltakerne kjente både teksten og melodien. «Lille Karen» ble etterfulgt av «Hjem, hjem langt mot nord» som Kirsti Sparboe en gang gjorde landskjent spesielt blant nordlendinger.

- En lege på Orstad fikk inn en pasient som hørte svært dårlig på det ene øret og legen undersøkte mannen og sa «Du har en stikkpille i øret». Mannen så lettet ut og sa « Ja, da vet jeg hvor høreapparatet er».

Nytt musikalsk innslag som denne gang ble «Det som skjer det skjer». Også denne til stor applaus fra salen.

- En jærbu var hos legen og ville få forlenget sin edlere del. Legen tilbudte en liten forlengelse til kr. 20.000, en middels stor forlengelse til kr. 40.000 og en stor forlengelse til kr. 60.000. Mannen grublet på dette og fant ut at han måtte hjem og spørre kona. Noen dager etter kom han tilbake og legen spurte hva kona hadde sagt. «Hun ville heller ha nytt kjøkken», svarte mannen.

Fulgte deretter opp med melodien «Susanne, Birgitte og Hanne» som de fleste av oss husket fra forgangne tider. 

Det var imidlertid historiene Laurits fortalte som kanskje kommer til å sitte lengst i minnet vårt. Referent skal herved, etter beste evne prøve å resitere noen flere av dem:

- Et samboerpar fra Klepp hadde for vane å stappe en krone på en sparebøsse når den kvinnelige parten var lystelig. En gang gikk sparebøssen i gulvet og knuste og masse pengesedler kom fram. Manne ble overgitt og sint og spurte hva dette skulle bety. «Det er ikke alle som er så gjerrige som deg», svarte jenta.

- En nabo til Viking stadion i Holbergsgaten ble trøtte og leie av at mannfolkene tisset i hekken hans etter kamp. Han tok med seg hekksaksen og stilte seg opp og krevde betaling av de som hadde behov for det. Senere traff han en nabo som spurte hva han hadde i sekken og han sa det var penger han hadde fått inn etter en kamp. Javel, men hva har du i den andre sekken?? Det er jo ikke alle som betaler.

- Under et uvær i Sirdalen kom to menn bort fra konene sine og skulle ut å lete etter dem. Den ene mannen insisterte på å være med å lete etter den andres kone og denne spurte hvorfor. Da tok mannen opp et fotografi av kona og fikk da forståelse for hvorfor han heller vil være med å lete etter kameratens kone.

Laurits slo så an med melodien « Hjem, hjem langt mot nord» til stor glede for forsamlingen men da aller helst for dem nord for Trondheim.

Neste historie var tatt fra baren på Hotell Atlantic :

 - En mannlig gjest i baren bestilte glass på glass med cognac og for hvert glass han tømte tok han opp lommeboken og så i den. Da flere glass var gått ned måtte barkeeperen spørre hvorfor han så i lommeboken. «Jeg har et bilde av kona der og når hun begynner å bli fin, da har jeg fått nok drikke».

- To gutter i 20-årsalderen satt og pratet og den ene skrøt av hvor mange kjærester han hadde hatt. Problemet var at moren hans likte ingen av dem. « Finn en som ligner moren din» sa den andre. «Men da liker ikke faren min henne» kom det fort fra den andre.

-  En sykepleierske kom inn til en fødende og sa at nå var slimposen gått. «Nei», sa kvinnen, «han er bare ute og røyker».

-  En dame hos doktoren fikk beskjed om at hun var overvektig. «Sier du det», sier kona. «Ja, etter vekten skulle du vært fire meter høy», svarte legen.

- En ti år gammel gutt kom til frisøren. «Hvordan vil du ha det?», spurte frisøren. «Sånn som faren min – hull i midten», svarte gutten.

- En gutt på skolen bemerket at frøkenen hadde hår under høyre arm og ble sporenstreks sendt hjem. Neste gang observerte gutten at frøken også hadde hår under venstre arm og ble igjen sendt hjem for en dag. En annen gang mistet frøken krittet på gulvet og bøyde seg for å ta det opp. Da pakket gutten ranselen og sa han ble borte i 14 dager.

-  En dyresamler fikk kjøpt et stinkdyr i Russland. For å unngå tollvesenet sa kona at han skulle stappe det i buksa. «Ja, men tenk på lukten», sa mannen. «Ja, ja dør den så dør den», svarte kona.

Referenten beklager at han ikke kan yte Laurits Engelsvold rettferdighet med hensyn til formidling av hans minnerike musikkframførelser og jærske framstilling av historiene.
40 medlemmer så ut til å kose seg på møtet.

Thor

---- oooOooo ----

Carl takker Willassen for et kjekt kåseri

I vår leders fravær var det Carl som ønsket dagens kåsør og de frammøtte medlemmer velkommen til årets første medlemsmøte. Vi hadde denne gang fått klubbens mangeårige medlem og veteran i Braathens SAFE, Harald G. Willassen til å kåsere over emnet «Episoder fra mitt yrkesliv». De fleste av oss forventet muntre episoder med så vel et islett av alvor, hvilket det også ble.

Harald åpnet med å fortelle litt om sin utdannelsesbakgrunn og tidlige år i yrkeslivet. Han tok artium i Bodø etterfølgende befalsskole i Bergen. Etter det fulgte eksamener og kurs i forskjellige retninger så den teoretiske ballasten var så absolutt til stede.

Harald fikk ansettelse i Sosialdepartementet hvor han var meget sentral i utgivelsen av en bok om nordmenn i tysk fangenskap og registreringen av disse. En annen av hans arbeidsoppgaver var å lage register over barn med norske mødre og tyske fedre. Mange av disse barna ble sendt til barnehjem i Tyskland og ble senere plasser i tyske fosterhjem. Etter krigen var det Sosialdepartementets oppgave å finne fram til barnas norske mødre. Som Harald uttrykte det kunne det være en utrivelig jobb å skille disse fra deres fosterfamilier.

Etter en tid i Sosialdepartementet fikk Harald ansettelse i rederiet Wilh. Wilhelmsen som trainee og siden ble det Braathens som regnskapsmedarbeider men kunne selv tenke seg en annen posisjon i firmaet. Han fikk det som han ville og ble assistent i kommersiell avdeling. Stillingen innebar søkning om landingstillatelser på alle flyplasser flyene våre landet på. Erfaringene fra Wilh. Wilhelmsen med hensyn til samarbeid med agenter kom da vel med.

Braathens fly drev både chartertrafikk og vanlige flyruter. Willassen tok fram en episode med et av flyene som fikk motorhavari i Saudia-Arabia og mannskap og ny motor ble sendt ned. Under arbeidets gang fikk arbeidsteamet besøk av en sjeik med sitt følge som ville kjøpe flyvertinnene for en god slump penger og et juvelbeslått sverd. Handelen ble avslått.
Flyselskapet tjente også en del penger for å frakte klokker fra Sveits til Østen. Under stopp i Roma forsvant det alltid en god del klokker fra lasten. Dette ble avslørt og forhindret ved å plassere våre egne vakter i flyet om natten.

Ludvig Braathen ble valgt som president i F.I.T.A.P., en organisasjon for privateide flyselskaper, hvor hovedspråket var fransk. Braathens spurte Willassen om han kunne fransk og han svarte at han kun kunne det han hadde lært på gymnaset. Da ble han straks sendt på intensivkurs noe som kom vel med da Haralds tilkommende kone var fransk.

Etter halvannet år i selskapet ble Harald bedt om å besøke Braathens agent i Hongkong men til stor skuffelse ble dette omgjort og reisemålet ble i stedet Island. F